Min onkel!

En æ huske ganske godt fra æ va bitte lita, e den ene onkelen min. Onkel T! Min kjære onkel som æ alltid blei så gla av, bortsett fra når han leste dikt tel mæ. Da blei æ bare sur, for æ trudde han bare tulla me mæ når alt rima. Kem i all verden gidda å skrive sånne irriteranese greier?? Nei, det her va bare tull, og at han våga å tøve sånn me mæ når æ ville høre eventyr.
Æ tenke alltid på onkel T når æ lukte appelsina eller Twist. For det hadde han alltid me tel mæ når han kom på besøk.
Huske æ va så utrolig lei mæ når æ skjønte at han va fløtta telbake tel Vardø og ikke ville komme på besøk mer. En dag sa mamma at æ kunne jo skrive brev tel han. Etter mye overbevisning fra mamma sendte æ brev. Å da æ fikk svar, et eget brev telbake, va æ like lykkelig som en unge på julaften. Onkel T hadde ikke glemt mæ:)
Etterhvert fløtta også vi tel Vardø. Æ bynte å vaske hos han og va så gla for at han enda hadde evnen tel å gjøre mæ så gla. Nu hadde æ endelig onkelen min nært igjen.
Men så blei æ tenåring og hadde ikke lenger tid tel å vaske hos en gubbe...å vi mesta kontakt.
I tillegg slit han me masse personlig, så han har trokke sæ mer og mer vekk fra familien generelt.
Men æ savne han og tenke masse på han. Så her en dag for snart to uker sia, så bestemte æ mæ for å sende han et brev igjen, å prøve mitt for å gjenoppta kontakta. Og som æ også sa tel han, om han velge og ikke svare mæ den her gangen, så håpe æ iallefall at æ har klart å glede han.
Æ bynn å gje opp å vente på noe svar nu, men håpe jo så klart. Uansett, æ velge å huske onkel T som den han va for mæ når æ va ei lita pia, å derfor vil han alltid bety noe godt for mæ. Æ e gla i dæ onkel T og æ savne dæ masse!