Barn...

Koffer e det så vanskelig for folk å skjønne at enkelte ikke vil ha unga? At det ikke alltid finnes en ordentli grunn for en sånn avgjørelse. Bare det at løsta på egne unga aldri har vært der.
Nei, æ vil ikke ha egne barn. Har aldri hatt løst på. Æ respektere dæ for at du vil ha, koffer kan ikke du respektere mæ selv om æ ikke vil ha?
Æ har ingen grunn, det e bare sånn æ e. Æ føle det ikke sånn fordi æ e redd unga (selv om æ va redd babya helt til nu nylig), for det e æ ikke. Æ e ikke redd for å ødelegge kroppen min, den vil nu forfalle me tia uansett;) Æ like unga. Ellers ville æ vel aldri ha fløtta ilag me en som har en unge fra før av. Da ville æ ikke ha reist å besøkt nevøen min så ofte æ kunna. Æ e ikke redd for at æ sku blitt en dårlig mor heller, trur faktisk æ hadde klart den rollen ganske bra. Det e ikke for at æ sku se så mørkt på livet, menneskan og ka vi gjør me jorda, at æ ikke vil sette flere barn tel her i livet som må oppleve det her. Æ syns barn e en gave, og alle har rett tel å ha mulighet tel å oppleve alt det vakre vi har her.
Ja, æ e enda ung. Så det e klart æ ikke kan påstå at æ aldri vil ha løst på unga. Men det e sånn æ føle det nu.
En av mine største frykta e å ende opp alein. Gammel, grå og glemt. Men i mine øya e ikke det grunn nok for mæ å skaff mæ unga.
Koffer e det så vanskeli å skjønne...

Ensomhet...

Ensomhet ja. Æ skjønne ikke kordan man kan føle sæ så ensom tel tider, når man har alt. Æ har et godt nettverket rundt mæ, bygd opp av familie, goe venna og en fantastisk kjæreste. Men forde, av og tel kommer denne bølgen av ensomhet å skylde sæ over mæ. Å det føles som om æ ska drokne helt i den. Koffer?
Det som e slitsomt me det hele e at æ ikke ane kor den her følelsen kommer i fra. Ka som utløse den. Den her type ensomhet e tel tider verre enn når man vet ka man savne, ka man lengte etter og ka man kan jobbe me for å få tak, så man kan få fylt tomrommet.
Det å ikke vite ka man kan gjøre for å få den her følelsen bort, men at man må bare "stå han av" tar sånn på kreftan og humøret. Ka man liksom ska svare når nån spør ka som e galt, å du ikke har noe vettig svar.
- Æ har alt og stortrives i livet mitt, men akkurat nu e æ ensom...
Det heng jo ikke på greip.
Æ vet æ ikke e alein om å ha det sånn her tel tider. Men æ unne ingen å føle det sånn forde. Føles som man slit og syt over bagatella. Å kanskje man gjør det, men e ikke derme sagt at det e lett.

Begynnelsen...

Da va man klar. Bloggen e oppretta og det e bare å hiv sæ uti det å skriv. Men trur du ikke at alle tankan forsvant da. Trur det her e en ting æ må venne mæ tel gradvis. E ikke lett å la tankan bare få løpe løpsk så alle kan se. Men me tid og stund ska æ vel få tel det her å. Alt e vel bare en vanesak. Å æ kan virkelig trenge tel tider å bare få tømt mæ. Om nån gidd å les, det e en anna sak. Men her idag, det e ikke det viktige, hele poenge me den her sia mi, ska jo vær å få lufta haue.

Nei, så etterhvert ska æ nok klare å skrible ned både det ene og det andre. Om ting æ gjør, oppleve og tenke. Kommer nok tel å fortelle om gamle opplevelsa og nye. Så hold dæ fast. Snart e tia for ærlighet kommen, å da e det gjort!