Ensomhet ja. Æ skjønne ikke kordan man kan føle sæ så ensom tel tider, når man har alt. Æ har et godt nettverket rundt mæ, bygd opp av familie, goe venna og en fantastisk kjæreste. Men forde, av og tel kommer denne bølgen av ensomhet å skylde sæ over mæ. Å det føles som om æ ska drokne helt i den. Koffer?
Det som e slitsomt me det hele e at æ ikke ane kor den her følelsen kommer i fra. Ka som utløse den. Den her type ensomhet e tel tider verre enn når man vet ka man savne, ka man lengte etter og ka man kan jobbe me for å få tak, så man kan få fylt tomrommet.
Det å ikke vite ka man kan gjøre for å få den her følelsen bort, men at man må bare "stå han av" tar sånn på kreftan og humøret. Ka man liksom ska svare når nån spør ka som e galt, å du ikke har noe vettig svar.
- Æ har alt og stortrives i livet mitt, men akkurat nu e æ ensom...
Det heng jo ikke på greip.
Æ vet æ ikke e alein om å ha det sånn her tel tider. Men æ unne ingen å føle det sånn forde. Føles som man slit og syt over bagatella. Å kanskje man gjør det, men e ikke derme sagt at det e lett.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Kanskje det e den samme ensomheten vi føler? Jeg er alene, men du er ikke, men kanskje en gang når jeg ikke er alene, så vil den fortsatt være der og den betyr ikke det jeg tror den gjør nå? Det hjelper å holde seg aktiv, men den kommer tilbake sterkt likevel fra tid til annen..
SvarSlett